I går deltok jeg på profesjonsdag på andre trinn i førskolelærerutdanningen. Tema for dagen var barns medvirkning og pedagogisk dokumentasjon.
Førskolelærere fra
Ambjørnrød og
Gressvik barnehage fortalte hvordan personalet gjennom tre år har endret sin måte å arbeide på og dermed også endret innholdet i barnehagen. Isteden for planleggingsmøter og detaljerte planer om hva som skal skje fra dag til dag, uke til uke, har personalet nå refleksjonsmøter, hvor de kritisk reflekterer over ulike dokumentasjoner (tekster, bilder, video etc) fra sitt arbeid og sine relasjoner til barna. Kritisk analyse av dokumentasjonene hjelper dem å oppdage nye sider ved sin praksis og gir dem muligheter til "å følge barnas spor". I disse barnehagene får barna være delaktige, medvirkende aktører, i møte med aktivt lyttende personalet.
Det som slår meg når jeg hører på førskolelærerne er at de gjennom dette formidler etikk i pedagogisk arbeid.
Et av spørsmålene fra studenten var: Hva tenker dere om den didaktiske relasjonsmodellen, som vi lærere å bruke i utdanningen?