Livshistorie og sosiale konstruksjoner i praktisk pedagogisk utdanning

Lærerstudentene (deltidsstudiet) ved praktisk pedagogisk utdanning har i høst begynt sin lærerutdanning ved å fortelle sin livshistorie. Studentene har intervjuet hverandre to og to etter en tilrettelagt fremgangsmåte og delt sine livshistorier i basisgrupper. Deretter har hver student skrevet ned sin historie som en pedagogisk plattform for å bli lærer og utarbeidet egne mål for studieprosessen. Denne plattformen og egne mål er grunnlaget for studiearbeidet og skal blant annet inngå i studentenes produksjon av personlige og faglige tekster og er grunnlaget for to utviklingssamtaler i løpet av studiet. Hensikten med dette er at de ulike elementene i studiet skal bidra til å utvikle studentens handlingskompetanse på en mer helhetlig måte og kan inngå i studentenes eget identitetsprosjekt om å bli lærer.

Det didaktiske utgangspunktet for denne tilnærmingen til lærerutdanning er forankret i sosialkonstruksjonisme og narrativ teori. Fortellinger om livet mitt, fortellinger om å være lærer, fortellinger om situasjoner, hendelser og fortolkninger av disse er sentrale og anvendes som medium i læringsprosessen.

I en konstruksjonistisk tilnærming til lærerutdanning legger en vekt på at studentene får mulighet til å (re-)konstruere sin fortelling om å bli/være lærer. Det er studenten som er eksperten på sitt liv og må få muligheten til å kople sin livshistorie inn i arbeidet med å (re-)konstruere en god lærer. Lærerutdanning kan slik være en del av en eksistensiell hermeneutikk. Det fordrer at pedagogikklærere er flinke til å legge til rette for sosiale prosesser. Lærer og student har ulike posisjoner, men målet er å samvirke om felles meningsskaping om å utvikle kvalifisert pedagogisk-didaktisk kunnskap i/for læreryrket.

Med utgangspunkt i bl.a. Giddens om identitet som et refleksivt prosjekt må utvikling av læreridentiteter vektlegge studentens selvkonstruksjoner om hvem de vil være som lærer og hvor de er på vei når de antesiperer fremtiden. Gjennom å skape ny mening i nåtid i lys av fortiden må livet leves fremover i den konteksten den enkelte deltar i. Empowerment er derfor et relevant begrep i lærerutdanning for studenter som skal ut å praktisere som lærere i en kontingent og usikker fremtid.

Det sosialkonstruksjonistiske perspektivet gir mulighet til å forstå lærerstudentens handlinger som grunnleggende sosiale, språklige og forhandlingsbare og synliggjort gjennom ulike narrativer. Denne arbeidsmåten kan frigjøre studenten til å få et eierforhold til sitt eget lærerutdanningsprosjekt og skape den bevisste og myndiggjorte lærer.

Er det flere av dere pedagoger som vil være med å utvikle dette videre?