I går deltok jeg på profesjonsdag på andre trinn i førskolelærerutdanningen. Tema for dagen var barns medvirkning og pedagogisk dokumentasjon.
Førskolelærere fra Ambjørnrød og Gressvik barnehage fortalte hvordan personalet gjennom tre år har endret sin måte å arbeide på og dermed også endret innholdet i barnehagen. Isteden for planleggingsmøter og detaljerte planer om hva som skal skje fra dag til dag, uke til uke, har personalet nå refleksjonsmøter, hvor de kritisk reflekterer over ulike dokumentasjoner (tekster, bilder, video etc) fra sitt arbeid og sine relasjoner til barna. Kritisk analyse av dokumentasjonene hjelper dem å oppdage nye sider ved sin praksis og gir dem muligheter til "å følge barnas spor". I disse barnehagene får barna være delaktige, medvirkende aktører, i møte med aktivt lyttende personalet.
Det som slår meg når jeg hører på førskolelærerne er at de gjennom dette formidler etikk i pedagogisk arbeid.
Et av spørsmålene fra studenten var: Hva tenker dere om den didaktiske relasjonsmodellen, som vi lærere å bruke i utdanningen?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
3 kommentarer:
Jeg mener at den didaktiske relsjonsmodellen har utspilt sin rolle og er fundert i et modernistisk syn på barn og pedagogikk. Den gir illusjoner om at vi kan kontrollere og bestemme barns "utbytte" av pedagogiske prosesser
Studentene fikk til svar at det var viktig at de kunne planlegge etter denne også. Jeg tror svaret komemr fordi det skaper usikkerhet å si at denne ikke kan brukes mer. I framlegget sitt viser de jo at de bruker andre ting, f.eks. kritisk refleksjon, dekonstruksjon, ulike former for dokumentasjoner, istede for en planleggingsmodell.
Tror at det ofte er lettere å prøve å beholde det man har. Å gi slipp er vanskelig!!! Vi må trene oss på det, tror jeg.
Legg inn en kommentar