sårt savn

På plassen utenfor vår høyskole som har så stort og imponerende inngangsparti sto det en gang en liten og stygg skulptur. Den vakte oppsikt når den ble plassert der, men den fortsatte å stå der i flere år uten å synke sammen eller skamme seg av den grunn. Den blåste ikke bort i stormer og uvær, men forsatte å stå der til tross for sterk motstand. Etterhvert begynte jeg å beundre den lille skulpturen som synes å hevde sin rett til å være der den var. For det er jo ikke slik på en høgskole at alle kan være like høye og kjekke og mørke, noen må bryte det mønsteret og det synes jeg den lille skulpturen greide. Den sto der og minnet meg om at det skal være plass til alle på en høgskole, og at man ikke skal skue hunden på håret. Men så en dag var den borte, forsvunnet så å si over natten, og den er sårt savnet. Et symbol for det store i det lille er blitt borte.