Jeg tror en blogg egner seg ypperlig til å styrke delingskulturen på
pedagogikkseksjonen ved Høgskolen i Østfold. Fordelene er mange:
- Ansatte får synliggjort eget arbeid gjennom en ny publiseringskanal.
- Vi får lettere innsyn i hva andre pedagoger på seksjonen holder på med.
- Praksisfeltet vil kunne få lettere innsyn i det vi holder på med.
- Andre fagseksjoner vil i større grad kunne se hva vi holder på med.
- Vi leder an ved å bruker fremtidens digitale verktøy som også er enkle å bruke.
- Bloggen kan være med på å styrke den pedagogiske fellesidentiteten på seksjonen ved at alle bidrar med noe på samme sted
- Vi kan få markedsført seksjonen som foregangsgivende i landet når det gjelder å synliggjøre og dele eget arbeid.
På neste møte bør vi diskutere hva man kan skrive om i bloggen. Det blir viktig å etablere en lav terskel for bruk.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
6 kommentarer:
Jeg vet ikke om jeg synes at vi skal styrke fellesidentiteten til pedagogikklærerne. Jeg tror ikke vi har noen felles identitet, og tenker at det ikke er noe ønske heller. Vi kan vel ha et felles forum, men beholde de multiple identitetene? Vi er jo foranderlige (og forunderlige)hele tiden, og jeg synes vi skal interessere oss for forskjellene oss imellom mer enn på en felles identitet. eller hva?
Jeg er delvis enig. Å verdsette forskjeller er viktig, men hva skjer hvis vi blir så forskjellige at vi ikke opplever å ha noe felles? Trenger vi da en pedagogikkseksjon? Det at vi i hvert fall diskuterer de samme temaene kan jo gi en opplevelse av felles tilhørighet til pedagogikken som fag. Alle trenger jo selvfølgelig ikke være enige med hverandre. Det ville jo blitt kjedelig :)
Ninnis utgangspunkt er at forskjell er en styrke og at det ikke er ønskelig å skape en felles identitet i/om faget pedagogikk. Ut fra min lesning av hennes tekst er jeg ikke enig i dette. Som forskere og kunnskapsarbeidere i pedagogikk må vi alltid posisjonere oss inn i en sammenheng. Vår sammenheng er pedagogikk (læring, oppdragelse og sosialisering). Å kalle seg fagpedagog innebærer å ha tilhørighet i det som er et (foreløpig) vitenskapelig fundament for faget vårt – altså det som fagfellesskapet anerkjenner. Ellers definerer vi oss ut av pedagogikk. Kunnskapsutvikling skjer ved at vi tar utgangspunkt i hva andre innenfor fagfeltet har tilført av kunnskaper og gjennom egen kunnskapsproduksjon (forskning) kan vi tilføre nye perspektiv og idéer.
Pedagogikk har en identitet på den måten at det er noe som er likt (noe vi kjenner igjen) og noe som er forskjellig. Min påstand er at det finnes et noe som jeg mener binder oss sammen i et kunnskapsfellesskap.
Det som gjør at vi definerer oss innenfor pedagogikkfaget og kaller oss pedagoger er en felles vitenskapelig kunnskapsbase. Selv om jeg ikke her pretenderer å gi et helhetlig bilde hva som inngår i pedagogikkens kunnskapsbase, så mener jeg at innholdet i de følgende punkter rammer inn noe vesentlig ved vår identitetsarv, og handler om vår identitet: Hvem vi er og vil være! Dette er noe vi kan identifisere oss med og som gir en felles tilhørighet i pedagogikkfaget og som vi bygger vårt liv som pedagogikklærere på:
Pedagogikkens felles kunnskapsbase om læring og syn på mennesket handler om:
• Alle kan lære og læring varer hele livet
• Varig læring fordrer praksis og bearbeiding
• Læring av selvtillit og positive holdninger skaper motivasjon og er energimobiliserende
• Mennesket er meningssøkende og orienterer seg ut fra intensjoner
• Mennesket er konstruktør av sin egen læring
• Menneskelig læring forutsetter sosialt samspill og språk
• Opplevelse av mestring gir grobunn for ny mestring og opplevelse av å være aktør i eget liv
• Barn er subjekter fra begynnelsen av livet og pedagogisk arbeid forutsetter at individets rettigheter blir anerkjent og at barnet blir møtt med en grunnleggende respekt for dets tanker/kroppsspråk og følelser
• Og videre at anerkjennende væremåter og positive relasjoner har stor betydning for barns utvikling og læring
Denne kunnskapsbasen er grunnlaget for pedagogikk i lærerutdanningen og for at vi som pedagoger kan bidra til å bygge et demokratisk samfunn. Men ut fra dette ståstedet kan vi vektlegge ulike aspekter i våre fremstillinger av faget. Det betyr at vi kan innta ulike posisjoner i feltet, men det er noe som gjør at vi tilhører en felles pedagogiske identitet.
Som pedagoger lever vi spenningen mellom en kontinuitetstradisjon og en kontinuitetskonstruksjon. Innenfor disse kontinuitetsdimensjoner skaper vi ulike identiteter/posisjoner som kompletterer og beriker hverandre. Hvem vi er som pedagoger, som forvaltere av pedagogikkfaget, i dag er et resultat av hvor vi kommer fra i historien, hvor vi er nå og hvordan vi antesiperer fremtiden. Dette er en viktig debatt som jeg håper noen går videre på!
Mitt poeng er bare at i noen sammenhenger har jeg kanskje "felles identitet" med Roald, i andre med Tonje eller noen andre i seksjonen, og noen ganger har jeg kanskje mer til felles med en fra en annen seksjon. For meg er det ikke noe poeng i å finne noe som vi ER felles om. Dette forandrer seg jo hele tiden.
Punktene til Roald er diskuterbare, mener jeg. Uten at jeg forsåvidt er totalt uenig i punktene, vil jeg ikke umiddelbart identifisere meg med alle. En diskusjon om punktene (pluss andre punkter som andre kommer med) kan sikkert være utgangspunkt for diskusjoner, men jeg tror fremdeles ikke på noen enighet om at disse eller andre punkter er vår felles identitet
jeg tenker at det ikke er EN felles kunnskapsbase. Det er mye av det som Roald skriver om som en felles kunnskapsbase som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg støtter meg på Kjetil Steinsholt som definerer barnehagepedagogikk som en filosofisk disiplin. Vi har ulike "helter" innenfor de ulike pedagogiske tradisjonene (barnehage og skole) tror jeg.
Legg inn en kommentar