...ble en gedigen nedtur. Det var en mannsdominert forsamling av innledere, som så ut til å ville konkurrere om hvem som hadde lest og forstått mest. Interessant nok, all den stund Deleuze var opptatt av å komme bort fra tradisjonen om å forstå en tekst, og ville dreie fokuset mot hvordan teksten virker.
I tillegg var innlederne ikke synlig opptatt av å kommunisere med oss som satt i salen; de leste raskt, lavt og monotont fra sine papirer.
Innholdsmessig var det eneste jeg sitter igjen med noen kommentarer om openness som alltid møter closure. Og om at total åpenhet dermed ikke er mulig eller ønskelig; micro fascism var et begrep som ble brukt. Jeg var glad jeg hadde med Liselotts avhandling å lese på reisen; den gjorde meg mye klokere!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
2 kommentarer:
Det var jo litt synd da, Ninni. Forøvrig har jeg ofte tenkt på hvorfor så mange må velge en kjedelig presentasjonsform på vitenskapelige konferanser. Kan de ikke bedre eller gir det status å presentere noe på en litt "vanskelig" og tørr måte? Mitt inntrykk er at foreleseren som den monologiske og opphøyde formidler fortsatt har meget høy status i høyere utdanning. Kanskje er det nettopp monologen som vekker mest ærefrykt og beundring hos studentene? Persondyrkingen er fortsatt meget sterk i den akademiske kulturen.
Ja, det var synd, men sånn er det jo som du sier, ofte. Det var en PhD-student som brukte power-point, og det kan jo også være ganske slitsomt, men jeg tror jeg aldri har vært så glad for å se en power-point-presentasjon før. Det var befriende. Han snakket om micro-fascisme, og farene ved total åpenhet, så vidt jeg forsto. De andre skriver jeg på kontoen
"arrogante akademikere", og dem er det jo en del av...
Legg inn en kommentar